Slaget på Grøndalen om kvelden 2. mai

Kl 21:45 - Da hører de bildur. . .
De kunne høre bilduren komme nærmere og nærmere til slutt voldsom motordur.
En bataljon på 550 mann med 2 kanoner og 6 bombekastere nærmet seg.
Kompaniet går i stilling.

Kl.22:10
var tyskerne fremme ved vegsperringen, og kompaniet åpnet ild.
«Ildåpningen hørtes ut som ett skudd,» forteller fenrik Diesen, som ledet mitraljøsetroppen.
De tyske soldatene kastet seg av motorsykler og biler og de som ikke falt eller ble såret, søkte dekning i veigrøftene eller ute på jordene på begge sider av vegen der snøen ennå var nesten en meter dyp.
Den spreke østeriske veteranen, Rudolph Kacerowsky, viste stor kreativitet, med sine lure knep lykkes det å lure tyskerne. Han festet en lommelykt på en lang stang og løftet den himmelhøyt. Dette medførte at tyskerne skjøt høgt over de norske stillingene. Den første fasen av kampen var innbitt særlig for avdelingene nærmest veien og på venstre fløy, der stillingen en tid var kritisk.
En ung sersjant fikk panikk da noen tyskere kom rusende mot dem. men T. K. Hoff og Johan Theodorsen holdt stand og sto imot.
Tyskerne var kommet så nær at de kastet håndgranater og skjøt med maskinpistoler mot Diesens tropp, men Djuve og Theodorsen's mitraljøse drev fienden tilbake.
Tyskerne forsøkte seg gjennom den tunge snøen på begge sider av vegen. På grunn av mørket ble det imidlertid vanskelig for dem å orientere seg og skyte seg inn. Lysbombene de sendte opp var til bedre hjelp for nordmennene enn dem selv.
Kl. 22:30 ble et fallskjermlys skutt opp og avslørte tyskernes bevegelser. Ildstriden blusses kraftig opp.
Like før midnatt stilnet skytingen av, og man kunne høre sårede på og ved veien rope høyere og høyere: «Aufhöhren!»
«Aufhöhren.» Og «Mutti» hørtes fra sårede tyskere. Mange var nok i ferd med å trekke seg tilbake, men kampen var på langt nær slutt. Det er sannsynlig at enkelte skudd falt blant tyskernes egne for det viste seg at flere av deres falne var revet opp av granatsplinter.

Kl. 23:50
fikk fenrik Heggelund underretning fra kaptein Brandt om at fienden var i ferd med å bryte seg gjennom ved låven på Søndre Grøndalen. Et maskingevær som ble brakt i stilling ved lærerboligen stoppet angriperne og drev dem tilbake. Mitraljøsetroppen under fenrik Diesen gjorde godt arbeid. Mitraljøseskytterne Rasch, Sjaavaag og Hammergren skjøt korte beherskede serier hver gang mål viste seg. På den korte avstanden 100-200 m ble det stor treffsikkerhet.
Den østerikske løytnant Kacerowsky, som ledet nordmennenes 3. tropp, utviste stor personlig tapperhet og beundringsverdig initiativ. Han understøttet med hell 1. tropp i dens kamp for å hindre gjennombrudd og stanset med sin tropp flere fiendtlige forsøk på å trenge seg fram langs vegen. Løytnanten fremhever særlig de tre lagførerne Strandhaug, Kristiansen og Christensen, og soldatene Haakon Mogaard og Johan Theodorsen.
Tyskerne var i ferd med å trekke seg tilbake.

Kl. 01:30
kunne nordmennene høre at tyskerne gav ordre om retrett, og kl.02:15 var all ildgivning slutt.
Løytnant Kacerowsky var raskt fremme ved sperringen og tok mange tyskere til fange, bl.a. en løytnant og en feltwebel. Der var mange drepte og sårede. Alle de tyske fangene virket deprimert.
Sanitetstroppen ble beordret fram til kampplassen og forbandt de etterlatte tyske sårete og fikk dem transportert til sykehuset i Innbygda. Mange av de drepte og sårete ble  fraktet vestover. Det falt en del tyskere ved sperringen idet de ble overrumplet der.
Torbjørn Hoff forteller at fire tyskere falt da de kom for nær,
 disse fire tyskere var bare 30-40 meter fra stillingen. Flere tyske befal ble drept av egne granater. Noen soldater hadde gjemt seg bak en låve og inne i et gammelt fjøs som sto like ved.
De falne tyske befal som lå ved sperringen ble tatt hånd om av Tyskerne neste dag. Ni av disse ble gravlagt på Trysil kirkegård.
En norsk sanitetssersjant skal sammen med en tysk feldwebel ha gått langs fronten og samlet inn mange titalls dødsmerker.  Et grusomt syn. De tyske fangene fortalte at de var en bataljon på 700 mann da de var på veg til Trysil. Fra tyske arkiv bekreftes det at de tyske styrker led et stort tap på Grøndalen. Av de drepte var det 7 offiserer, 3 kompanisjefer og en oberstløytnant. Norske oppgaver over tyske tap i forbindelse med striden på Grøndalen er rent fantastiske. Sjaavaag ble fortalt at det så stygt ut på slagmarken det så ut til å være ett hundretalls drepte.
Kampen på Grøndalen ble en klar norsk seier over en overlegen angriper og er en av de mest vellykte av de mange mindre trefningene som små norske avdelinger utkjempet i 1940. De norske hadde ingen tap hverken sårede eller falne. Derimot led tyskerne store tap på Grøndalen, med mange drepte og mange sårede. 10 tyskere ble tatt til fange.
Den norske skitroppen hadde sprettet opp beltene til de falne tyskere, i alt 120 belter. Dette bekrefter Olav Djuve.
Olav Djuve fikk ordre om å trekke tilbake til Nybersund og videre til Flermoen.
Kl. 04:45 hører Martin Hoff at flere biler drar østover. De norske styrker gjorde retrett og hadde ordre om å ta med seg alt materiell, norsk og tysk, over til Sverige. Olav Juve forteller at han kjørte en Jeep og Knut Engen var med. Det lå en stor mengde med tyske våpen i baksetet og de gjemte en pistol ved grensestasjon ved Støa, på norsk side. Det var mange motorsykler og flere tyske biler en av bilene hadde med seg 5 tyske fanger, Gaalaas ville ikke at fangene skulle skades så de ble kjørt tilbake til Nybergsund. Det var en skitropp som hadde sperret vegen ved Grøndalen og tatt de til fange. Så  kom en annen tysk bil med blodige hjelmer og andre effekter.

Mens de var på Flermoen ble de permittert av Kaptein Gaalaas. De måtte kjøre litt lenger nord til Støa, for å komme inn i Sverige.

Den 3. mai om morgenen er det flere av Grøndølene som er oppe tidlig. bl.a. Ole Vold. Klokka er ikke mer enn 05:15 da han forlater koia, han går innom kameraten Martin og lurer på hva som er skjedd. Det er mørkt, men de blir enige om å gå vestover for å se. Etter hvert våger seg fram til området der mitraljøsestillingene var. Det ligger haugevis av patroner og en tysk hjelm... De beveger seg videre gjennom det som var en tømmersperring. Der ligger det fortsatt falne tyskere stygt revet opp av granater, - og noen kom aldri ut av bilene. Flere biler var utbrent. Noen offiserer ligger blodige i veggrøfta like ved der Ole bor. Det lysner av dag og Martin Hoff og Ole Vold står ved en utbrent bil da det plutselig kommer tyske fly. De kommer seg inn i vedskålen på Haugen og får gjemt seg bak de høge vedstablene som'n bessfar Haugen sirlig har lagt opp. . .Flyene skyter med mitraljøse så flisene fyker.
Det varer ikke så lenge. Det blir stille... så løper de hjem.
Litt senere er Sindre og Ottar Haugen på ned til "slagmarken" for å se hvordan det ser ut heme på Haugen. De bodde rett i skuddlinjen så de måtte flytte lenger nord i grenda før angrepet. Et fryktelig syn, Sindre var bare 17 år da.
De er nesten hjemme da de tyske flyene plutselig var der igjen. De løp i dekning på samme sted som Ole og Martin. Da var det godt å gjemme seg bak de høge vedstablene hass far.
Sindre forteller at de bodde så utsatt til at de måtte ta med seg hele buskapen til en gard lenger nord i grenda. Sindre kunne fortelle at det ble funnet et høytstående befal inne i låven heme på Haugen.
Ennå var det mange fra grenda som var i koier langt inne i skogen. Det skulle vise seg var en fordel, for utpå ettermiddagen kom nye fly over tretoppene mot øst.
Denne gangen var målet å bombe stillingene på Grøndalen.
. . . Da var det best å gjemme seg under ei gran. . .
Men ikke alle var like trygge da bombene falt. . .
Henry Bråten var 19 år da han måtte gjemme seg under ei gran da bombene dundret rundt han. Det ble først sluppet tre bomber like ved stillingene og tett inntil bebyggelsen. Så etter en stund fire bomber til. Dette skaket opp alle som hørte bombingen. Sent høres motorsykkelbråk og enda litt senere kommer en endeløs kolonne. Den gikk i timevis østover som var i Nybergsund og grensen den 4. mai.
De neste dagene var det tyskere var å se over alt. Folk tok seg hjem igjen etter flere døgn i ei koie i skogen, men redselen hang fortsatt i.

 

 

 

SE KART SOM VISER SLAGET!

Oppdatert 26.01.2011 Henry Johnsen ILDSTEDET